Besteforeldre de gode hjelperne
Redaksjonen har sakset en artikkel fra hjemmesiden til
Frambu. Den er skrevet av Arthur Kallevik.
Redaksjonen gjør oppmerksom på at den har forkortet
artikklen noe. Ønsker man å lese hele, klikk deg in på
Artikklen går mye på besteforeldrenes rolle, når far og mor får et
barn hvor det er diagnoisert at barnet har et handikap.
Det å vite at man skal bli besteforeldre er en god følelse for
de aller fleste. Man gleder seg til at ens eget barn selv skal bli
foreldre og har kanskje ulike forestillinger om hvordan familielivet
med det nye familiemedlemmet skal bli. Besteforeldre begrepet
er spennende og bærer med seg noe veldig positivt. Det er
BESTE mor og BESTE far.
Et lykkelig familieliv - med barn, barnebarn og besteforeldre.
Det virker så utrolig flott og fint. Men så blir virkeligheten helt
anderledes enn man hadde forventet seg. Barnet er ikke slik som
man hadde trodd på forhånd. Med ett er hele verden snudd opp ned
og man må lage seg nye fremtidshåp og forstå virkeligheten på
en annen måte.
Vi trenger alle å bli sett, for den vi er - med eller uten diagnose.
Et lite barn kan ha en diagnose, men det er ikke en diagnose.
Vi er alle så mye mer. Vi har vår personlighet, væremåte, historie,
muligheter og begrensninger. Det er det vi må se- og det synes jeg
nettopp mange besteforeldre er veldig flinke til. De ser barnebarnet
sitt som den unike jenta eller gutten og gjør ofte en veldig
flott innsats for at barnebarnet skal få best mulige dager og gode
opplevelser i et kjærlighetsfylt miljø.
Vi kan tenke på familien som et system som står i ulike forhold til
hverandre.
* Far, mor og barn og besteforeldre
* Barnet og søsken
* Foreldreparet vs kjæresteparet
* Besteforeldre og barna som er foreldre
* Mor og barn, Far og barn
Felles for alle i systemet - enten det gjelder helheten eller bitene
av det - er jo at alle trenger å bli sett og ivaretatt.
Vi har altså mentale skjemaer eller forestillinger om hvordan virkeligheten
er og kommer til å bli. Vi har alle idealer om hvordan vi selv ønsker vi skal
være og hvordan både barn og barnebarn skal være. Forventnigene vil
normalt være preget av glede, håp og kanskje noe uro.
Vi går ut fra at barnet blir født under normale forhold og får en normal
og vanlig utvikling. Ikke minst tar vi med oss både egen og andres
erfaring når vi lager oss et bilde av fødslen og livet videre. Lenge før
barnebarnet er født har man kanskje laget seg bilder av hvordan
barnebarnets barndom og liv kommer til å fortone seg.
Men så blir kanskje ikke verden slik vi hadde planlagt.
I det barnebarnets historie begynner må den allerede omskrives.
Hva er det som egentlig har hendt? Hva nå?
Ens verdensbilde blir helt annerledes. Ikke bare sørger man over
barnebarnets situasjon , men over barnets foreldre (ens egne barns
nye utfordringer) og over sin egen sorg som voksen (både foreldre og besteforeldre).
Sorg, uro og engstelse speiles i mange generasjoner i familien og i
de ulike familiemedlemmene.
Det å få vite at barnebarnet kanskje har en funksjonshemning kan
oppleves som en krise av familiemedlemmene- og selvsagt også av
besteforeldrene. Alle mennesker reagerer forskjellige, men man kan si
at krisereaksjoner er normale reaksjoner på uvanelige hendelser.
Eksempler på slike krisereaksjoner kan være:
* følelse av uvirkelighet
* angst og nedstemthet (depresjon)
* følelse av kaos
* høyt stressnivå
* følelse av å kjøre berg- og dalbane mellom sorg og glede
* konsentrasjonsproblemer
* følelse av å være hjelpesløs og maktesløs
Slike krisereaksjoner kan komme og gå- foreksempel i forhold
til milepæler i barnets liv og når ny krise oppstår.
Når det skjer uventede og dramatiske ting i livet, er det viktig å
forsøke å komme inn i mest mulig normal gjenge igjen. Selv om det
er store krav og utfordringer er det viktig å forsøke best mulig å
få livet til å gå videre. Her har mange besteforeldre spilt og spiller
en viktig rolle. Både som emosjonell og praktisk støtte for sine egne
barn og for barnebarn. Hente dem i barnehage eller skole, ta dem
med på tur eller besøk i helgen- slik at andre søsken og foreldre kan
få muligheter til andre gjøremål. Men ikke minst den flotte kontakten
besteforeldre gjerne får med sine barnebarn, er uvurderlig viktig.
Besteforeldre er en god og viktig ressurs som gjerne skulle vært
forskrevet på blå resept.
Selv om målet er å få til best mulige dager er det lov å vise følelser
og kunne ha sin egen sorg. Det er viktig å gi rom for både gode og
dårlige dager. Men besteforeldre kan også trenge støtte- og det
er viktig å ikke glemme. For vi trenger alle å bli sett.