Hyppigere skilsmisse i familier med funksjonshemmede barn, en myte?

Mindre skilsmisse i familier med funksjonshemmede barn. Lite tyder på at ekteskap oppløses hyppigere i familier med funksjonshemmede barn enn i andre familier, snarere tvert imot. Det fremgår av NTNU-prosjektet Å vokse opp med funksjonshemming i dagens Norge. Av: Per Halvorsen 2007-09-20 Oppdatert 2007-09-23 Stipendiat Hege Lundeby ved NTNUs forskergruppe Forskning om funksjonshemming og funksjonshemmende barrierer, har sammenliknet strukturforskjeller i familier med og uten funksjonshemmede barn.

Motstridende funn.Tidligere funn har vært mostridende. Noen har gått i retning av at foreldre med funksjonshemmede barn skilles oftere enn i andre familier. Resultatene som nå foreligger, gir imidlertid helt andre indikasjoner. I første rekke likner familier med funksjonshemmede barn familier flest. Samtidig peker funnene i retning av at en større andel av foreldrene til funksjonshemmede barn bor sammen, og at en større andel er gifte. Oppfatningen om at det er en høyere skilsmisserate i norske familier med funksjonshemmede barn, blir altså tilbakevist.

Lundeby advarer mot å undervurdere utfordringene som følger med ansvaret for funksjonshemmede barn.
- Det er likevel ikke slik at utfordringene øker risikoen for samlivsbrudd, sier hun.

Arbeider mye.Hun mener det er verdt å spørre om det fins trekk ved det norske velferdssamfunnet som bygger opp under det mønsteret som avtegner seg i undersøkelsen. Lundeby har tidligere vist at et stort flertall av mødre til funksjonshemmede barn er yrkesaktive, og at de arbeider mye sammenliknet med mødre til barn med nedsatt funksjonsevne i andre vestlige land
- Det kan innebære en mer lik fordeling av arbeidet innenfor familier med funksjonshemmede barn i Norge sammenliknet med andre steder. Dette vet vi forebygger skilsmisse blant familier flest, sier Lundeby.

Hun mener også det kan finnes helt andre forklaringsmuligheter: Kan det være slik at de praktiske og økonomiske kostnadene ved familiebrudd er spesielt store for familier med funksjonshemmede barn, og at disse kostnadene bidrar til at parene fortsatt holder sammen?

Lundeby mener de ubesvarte spørsmålene understreker behovet for mer forskning om de samfunnsmessige rammene som familiene manøvrerer innenfor.